130.000 boliger krever mer enn enklere byggeregler

Innlegg av Ellen Tveit Klingenberg, (leder i fagråd Eiendom), Børge Beisvåg (næringspolitisk leder NiT) og Marit Sollien (leder i fagråd Bygg og Anlegg).  

Bygg- og anleggsnæringen befinner seg i den svakeste konjunkturen på flere tiår. Ordreinngang er lav, mange bedrifter overlever på prosjekter solgt ett til to år tilbake, og oppsigelsene er kommet. Boligbyggingen er på et kritisk lavt nivå, drevet av økte byggekostnader, høye renter og usikkerhet. Det stenger unge ute fra boligmarkedet og rammer fremtiden til en av Norges viktigste næringer.

Regjeringen har reagert. Målet om 130.000 igangsatte boliger innen 2030 er ambisiøst og viktig. Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) er satt i gang med å gjennomgå kravene til dagslys, ventilasjon, lyd og radon i TEK17, og Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran har selv slått fast at han vil ha "de reglene vi trenger - ikke ett eneste ekstra". Det er riktig retning, men det monner ikke nok hvis man ikke samtidig gjør noe med planprosessene.

Tid er penger – og tid er boliger

Når debatten handler om byggekostnader, tenker de fleste på materialer, lønninger og tekniske krav. Sjeldnere snakkes det om hva forsinkelser koster. En reguleringsplan som ligger to til tre år lenger enn nødvendig, er ikke bare et irritasjonsmoment for utbygger. Det er prosjektfinansiering som tikker, det er tomtekostnader som løper, det er renter som spiser opp egenkapitalen, og det er boliger som ikke blir bygd i tide til å hjelpe dem som trenger dem.

I Trondheim, som mange andre steder i landet, opplever de som bygger boliger at det er mange til dels motstridende sektorinteresser som skal hensyntas, og som varsles etter at det har vært jobbet lenge med planforslagene. Når sektorinteressene ikke veies opp mot hverandre og overordnede planmyndigheter kan overstyre kommunens skjønn i sakene, blir det stopp og langdryge prosesser. I Trondheim står det meste av sentrumsnær boligutvikling nå i stampe på grunn av at en ikke klarer å skjære igjennom.

130.000 boliger krever mer enn forenklede krav

Regjeringens egen hurtigarbeidende arbeidsgruppe, som leverte 72 forenklingsforslag i juni 2025, pekte på at det klart største potensialet for raskere boligbygging ligger i planprosessene. Innsigelser og uttalelser fra sektormyndigheter som kommer sent i prosessen, er én av de viktigste enkeltfaktorene som forsinker boligproduksjonen. Arbeidsgruppen foreslo at sektormyndigheter bør få et avgrenset tidsvindu for å fremme innsigelser, og at innspill som kommer for sent, i hovedregelen ikke skal kunne stanse en plan.

Regjeringen har tatt til seg mye av dette, og ministeren har signalisert at han vil lage enklere og mer entydige planbestemmelser. Innsigelsesregimet og rollen til statsforvalteren er likevel ikke like tydelig adressert fra ministeren. Det er en blindsone det er verdt å ta tak i, og som DiBK og departementet er godt rustet til å utrede videre.

For la oss se på hva som faktisk trengs for å nå 130.000 boliger innen 2030. Fra i dag og frem til nyttår 2030 gjenstår det om lag fire og et halvt år. Igangsettingstallene i dag er langt under det som kreves for å nå målet. Selv om TEK17-arbeidet gir resultater til sommeren, og første endringer trer i kraft i løpet av 2026, vil de fleste prosjekter som kan bidra til 130.000-målet, allerede være inne i regulerings- eller byggesaksbehandling nå. Det betyr at det er i plan- og saksbehandlingsfasen de neste månedene og årene at man kan hente mest. Det er der forsinkelser slår ut direkte i antall boliger som ikke blir ferdig i tide.

Et konstruktivt forslag

Vi ber ikke om at statsforvalteren og regionale planmyndigheters kontrollfunksjon avvikles - vi ber om at den flyttes. Tidlig inn i prosessen, ikke sent. Konkret betyr det:

For det første bør det innføres og håndheves reelle frister for når innsigelser kan fremmes. Innsigelser som fremmes etter fristen, bør i utgangspunktet ikke kunne stanse en plan, med klare unntak for helse, sikkerhet og liv.

For det andre bør statsforvalteren og øvrige sektormyndigheter inn som aktive parter i en strukturert tidligfase av planarbeidet, gjerne i løpet av oppstartsmøtet eller kort tid etter varsel om oppstart. En tidlig skriftlig avklaring av hvilke hensyn som kan utløse innsigelse, gir utbygger mulighet til å ta hensyn fra start, i stedet for å bruke et ferdig planforslag som startpunkt for forhandlinger.

For det tredje bør myndighetene utrede innsigelsesregimet på samme måte og med samme grundighet som TEK17. De to henger uløselig sammen: selv det beste regelverket kaster bort sin verdi dersom planer som følger det, kan stoppes sent i løpet av sektormyndigheter som ikke har vært inne tidlig nok.

En næring som vil bidra

Vi som utvikler og bygger boliger er ikke ute etter å omgå nødvendige krav. Vi vil bygge trygt, godt og bærekraftig. Men vi vil gjerne bygge mer, raskere og rimeligere, og vi er overbevist om at det er mulig uten at kvalitet eller sikkerhet svekkes.

Forenkling av TEK17 er ett viktig grep. Raskere og mer forutsigbare runder med statsforvalteren og andre insigelsesorganer et minst like viktig grep. Begge deler haster dersom 130 000-målet skal være annet enn en ambisjon på papiret. Vi oppfordrer minister Skjæran og DiBK til å ta begge tak samtidig - og til å invitere næringen inn i dette arbeidet.